Friksjonsytelse av ventillegeme

Friksjonskoeffisienten er en av de viktigste tekniske indikatorene for friksjonsmaterialer, som bestemmer det grunnleggende bremsemomentet til bremsekloss. Vanligvis er det ikke en konstant, men varierer med temperatur, trykk, hastighet eller overflateforhold og friksjonsmiljø.

Når de er påvirket av disse faktorene, endres friksjonskoeffisienten mindre, som er den ideelle friksjonskoeffisienten. Den nasjonale standarden krever strengt produsenter for å indikere friksjonskoeffisienten på pakken. Friksjonskoeffisienten må være passende.

For høyt vil forårsake hjullåsing, tap av retningsbestemt kontroll og filmforbrenning under bremsing, mens for lavt vil føre til overdreven bremseavstand. For eksempel er friksjonskoeffisienten til en viss keramisk overføringsventil kropp og mekatronikk 0,40, og friksjonskoeffisienten til en viss transmisjonsventil kropp og megatronikk merket nanofiber transmisjonsventil kropp og mekatronikk er 0,36, noe som er ideelt.
Kvaliteten på ventillegemet er direkte relatert til påliteligheten til bilbremser. I tillegg til 100% sikkerhet, ønsker bileiere alltid bremsekomfort, følsomhet, ingen støy og glatthet. For ventillegeme er det viktigste å velge friksjonsmaterialer, som i utgangspunktet bestemmer bremseytelsen til ventilkroppen.
Når bremsing, spesielt under høyhastighets kjøring eller nødbremsing, vil bremseklossene generere øyeblikkelig høye temperaturer. Ved høye temperaturer vil friksjonskoeffisienten til friksjonsputen avta, noe som kalles termisk forfall. Høy termisk demping bestemmer sikkerhet under høye temperaturforhold og nødbremsing.
Friksjonsplaten opprettholder sin stabilitets- og utvinningsytelse under forskjellige arbeidsforhold, noe som krever god varmemotstand. Det kan fremdeles opprettholde stabil ytelse ved høye temperaturer. Det har lav følsomhet under forskjellige luftfuktighets- og fordypningsforhold, og kan komme seg så snart som mulig etter drenering. Opptreden. Samtidig må det ha gode fysiske og mekaniske egenskaper, ikke bare for å oppfylle kravene i behandlingsprosessen, men også for å opprettholde god ytelse.